Etikk og medieproduksjon

Å, SÅ GØY! Dette var min første spontane reaksjon etter å ha studert emneplanen for DKL 104. Etter å ha tenkt litt flere gjennomtenkte tanker, sitter jeg igjen med forventninger om å kunne skape meg gode verktøy innenfor medieproduksjon, og kunne videreformidle dette til elevene med det håpet om at de starter med samme spontane reaksjon som meg selv. Jeg ser også klart utfordringene nå når jeg skal tre inn i fremmed farvann der vi skal lage radio, video og nettaviser, og dermed bevege meg lenger inn i den digitale verden enn jeg noen gang har vært. Den største utfordringen ligger i at jeg ikke bare skal klare å beherske de instrumentelle sidene, men samtidig hele tiden ha elevens læring og utvikling i fokus, og ikke minst ha et ansvar for å veilede elevene til å bli etiske og ansvarsfulle mediebrukere. I artikkelen Mot mediedysleksiens tidsalder? skriver Soilikki Vettenranta  om faren ved moralsk likegyldighet når man kommuniserer med andre via dataskjermen, og om at møtet kan bli overfladisk. Det empatiske spranget bli for stort (s. 14).  Her vil jeg trekke frem et eksempel fra en artikkel i Aftenposten av Laumann og Tennøe (2011), som handler om en ti år gammel jente som ble gjort til nasjonalt mobbeoffer på grunn av en video hun hadde publisert på YouTube. I kommentarfeltet til denne videoen kunne man blant mange hetsende kommentarer lese dette: 

”Jeg ønsker henne livmorskreft, noe som effektivt vil forhindre at hun sprer defekte idiotgener videre senere i livet.”

Jeg stiller meg da følgende spørsmål: Hvordan kan jeg hindre at noen av mine elever ender opp med en så distansert holdning overfor et medmenneske? Det er vanskelig å gi et konkret svar i skrivende stund, men Vettenranta påpeker at en del av mediekompetansen som elevene skal tilegne seg i grunnskolen, er at de skal ha innsikt i maktspill i samfunnet der de har en rolle, samt forståelsen av det ansvaret de har som mediebrukere. For å ha muligheten til å lære  om empati og ansvar trenger elevene tid til å reflektere over de valgene de tar i veien på å skape sin egen identitet (s.18-19). Min rolle vil være å veilede elevene til å bli dannede mediebrukere. ”En dannet mediebruker i dagens samfunn kan motstå press fra omgivelsene ved integritet og bevissthet om seg selv. Hun mestrer ulike kontekster, men tilpasser seg ikke ukritisk og lydig de skiftende krav.” (Vettenranta 2007: 20).   

Målet mitt vil da være å ha dette i fokus når vi arbeider med for eksempel radio, video og nettaviser, og skape et læringsmiljø der elevene både er kritiske og empatiske i sine produksjoner.

 ________________________________________________________________

Laumann, K,. & Tennøe, T (2011, 4. januar) Barnebloggere er fritt vilt. Aftenposten. Hentet fra: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3969945.ece 

Vettenranta, S.  (2007) Mot mediedysleksiens tidsalder? I: Vettenranta, S.  (red.)  Mediedanning og mediepedagogikk (s. 13-31). Oslo: Gyldendahl Akademisk.

Vurdering

Vurdering er vanskelig. Det er vel noe som vi alle er enige i, og slik skal det være! Den dagen vi tar lett på denne oppgaven, mener jeg at vi ikke gjør jobben vår. I dette blogginnlegget får du lese mer om vurdering og elevmedvirkning, samt min kommentar.

Akademisk skriving

Dette med akademisk skriving er ikke alltid like enkelt. Hva er allmenn kunnskap, og hva må man referere til? Et eksempel kan være dette: Jeg kan mye om lese- og skriveopplæring, og kan skrive mye faglig om det uavhengig av kilder. Må jeg da lete etter kilder som kan knyttes opp mot det jeg vet, eller kan jeg skrive det uten å henvise til kilder, fordi jeg vet det? En av mine medstudenter har tatt opp dette som problemstilling i et blogginnlegg. Her finner du innlegget, samt min kommentar.

Digital lyd i leseopplæringen

En av mine medstudenter har vinklet arbeidet med digital lyd opp mot leseopplæringen, med fokus på elever som kvier seg for å lese høyt i klassen. Jeg har selv reflektert over samme tema, men med annet fokus. Dette har jeg kommentert i blogginnlegget som du kan lese her.

Publisering av bilder

Dersom jeg ønsker å publisere et klassebilde for eksempel på skolens hjemmeside, er der visse forhåndsregler jeg må ta hensyn til, i forhold til det norske lovverket. For det første må jeg kontakte fotografen og be om tillatelse til å publisere bildene offentlig. 


43a. Den som lager et fotografisk bilde, har enerett til å fremstille eksemplar av det, enten det skjer ved fotografering, trykk, tegning eller på annen måte og gjøre det tilgjengelig for allmennheten.

Eneretten til et fotografisk bilde varer i fotografens levetid og 15 år etter utløpet av hans dødsår, men likevel minst 50 år fra utløpet av det år bildet ble laget. Har to eller flere eneretten sammen, løper vernetiden fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende (Url 1).


Man skal alltid være veldig forsiktig med å publisere bilder av barn på internett, for man må huske på at selv om de gir sitt samtykke, vet de ikke alltid konsekvensene av at bilder blir publisert og søkbare for alle. Derfor er det laget en lov om at også foresatte til barn under 15 år må samtykke (Url 2). Samtidig vil det være min oppgave å sørge for at både barna og de foresatte blir godt informert om hva de gir sitt samtykke til (Url 3).

En skole som for eksempel offentliggjør klassebilder på sine hjemmesider, kan bare gjøre dette dersom det finnes et uttrykkelig samtykke er innhentet fra alle de avbildede, og fra deres foresatte dersom elevene er under 15 år (Url 4).

Hva om jeg så ønsker å fotografere og publisere bilder av elevene mine i læringsarbeidet, eller når de er ute på tur? Der finner man litt andre regler. Dette blir omtalt som situasjonsbilder av datatilsynet. Her trenger man ikke samtykke, fordi det er situasjonen eller aktiviteten som er formålet, og ikke personen på bildet. Derimot må man ta hensyn til at dette er harmløse bilder for de som er avbildet. Her må man bruke sunn fornuft! Det er i orden å publisere bilder fra juleforestillingen eller skogsturen, men det kan derimot virke krenkende for den avbildede dersom de for eksempel er i fjæra og bader (ibid).

Du kan lese litt mer om opphavsrett og personvern i dette blogginnlegget, som også inneholder en kommentar fra meg. Blogginnlegget er ikke primært rettet mot fotografi, men tar også for seg lover i forhold til film og lyd. 


____________________________________________________________
Url1: Lovdata (2009, 28. desember). LOV 1961-05-12 nr 02: Lov om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven). Hentet 25. november 2011 fra http://www.lovdata.no/all/hl-19610512-002.html#43

Url 2: Datatilsynet (s.a). Samtykke frå mindreårige. Hentet 25. november 2011 fra http://www.datatilsynet.no/templates/article____892.aspx

URL 3: Datatilsynet (2205, 10. februar). Samtykke. Hentet 25. november 2011 fra http://www.datatilsynet.no/templates/article____876.aspx

Url 4: Datatilsynet (2008, 4. mars) Bilder på nett. Hentet 25. november 2011 fra http://www.datatilsynet.no/templates/article____881.aspx

"Dataansvarlig"

Gjennom dette studiet har jeg fått muligheten til å få innsikt i hvordan hverdagen til "dataansvarlige" i realiteten fungerer. Jeg tror at frustrasjon er synonymt med "dataansvarlig", noe som kommer til uttrykk i dette blogginnlegget som jeg har kommentert.

Forum i LMS

Jeg la ut dette spørsmålet i forumet i fronter:

"Hvilke kriterier legger dere i å være en god veileder i en undervisningssituasjon der elevene skal være kunnskapsprodusenter"

Dette var ment som et forsøk etter at jeg leste et blogginnlegg av en medstudent, der han skriver om aktivitet i forum og faglige diskusjoner i LMS. Blogginnlegget og kommentaren kan du lese her.