Å, SÅ GØY! Dette var min første spontane reaksjon etter å ha studert emneplanen for DKL 104. Etter å ha tenkt litt flere gjennomtenkte tanker, sitter jeg igjen med forventninger om å kunne skape meg gode verktøy innenfor medieproduksjon, og kunne videreformidle dette til elevene med det håpet om at de starter med samme spontane reaksjon som meg selv. Jeg ser også klart utfordringene nå når jeg skal tre inn i fremmed farvann der vi skal lage radio, video og nettaviser, og dermed bevege meg lenger inn i den digitale verden enn jeg noen gang har vært. Den største utfordringen ligger i at jeg ikke bare skal klare å beherske de instrumentelle sidene, men samtidig hele tiden ha elevens læring og utvikling i fokus, og ikke minst ha et ansvar for å veilede elevene til å bli etiske og ansvarsfulle mediebrukere. I artikkelen
Mot mediedysleksiens tidsalder? skriver Soilikki Vettenranta om faren ved moralsk likegyldighet når man kommuniserer med andre via dataskjermen, og om at møtet kan bli overfladisk. Det empatiske spranget bli for stort (s. 14). Her vil jeg trekke frem et eksempel fra en
artikkel i Aftenposten av Laumann og Tennøe (2011), som handler om en ti år gammel jente som ble gjort til nasjonalt mobbeoffer på grunn av en video hun hadde publisert på YouTube. I kommentarfeltet til denne videoen kunne man blant mange hetsende kommentarer lese dette:
”Jeg ønsker henne livmorskreft, noe som effektivt vil forhindre at hun sprer defekte idiotgener videre senere i livet.”
Jeg stiller meg da følgende spørsmål: Hvordan kan jeg hindre at noen av mine elever ender opp med en så distansert holdning overfor et medmenneske? Det er vanskelig å gi et konkret svar i skrivende stund, men Vettenranta påpeker at en del av mediekompetansen som elevene skal tilegne seg i grunnskolen, er at de skal ha innsikt i maktspill i samfunnet der de har en rolle, samt forståelsen av det ansvaret de har som mediebrukere. For å ha muligheten til å lære om empati og ansvar trenger elevene tid til å reflektere over de valgene de tar i veien på å skape sin egen identitet (s.18-19). Min rolle vil være å veilede elevene til å bli dannede mediebrukere. ”En dannet mediebruker i dagens samfunn kan motstå press fra omgivelsene ved integritet og bevissthet om seg selv. Hun mestrer ulike kontekster, men tilpasser seg ikke ukritisk og lydig de skiftende krav.” (Vettenranta 2007: 20).
Målet mitt vil da være å ha dette i fokus når vi arbeider med for eksempel radio, video og nettaviser, og skape et læringsmiljø der elevene både er kritiske og empatiske i sine produksjoner.
________________________________________________________________
Vettenranta, S. (2007) Mot mediedysleksiens tidsalder? I: Vettenranta, S. (red.) Mediedanning og mediepedagogikk (s. 13-31). Oslo: Gyldendahl Akademisk.
