I dette blogginnlegget ønsker jeg å komme med en personlig refleksjon rundt Sylfest Lomheim sin frykt for at den digitale kommunikasjonen ødelegger den naturlige kommunikasjonen mellom folk. Han mener at dersom man ikke er sammen med andre mennesker om du ikke er sammen med de fysisk, og at det skummelt dersom man bruker for mye av tiden sin på dette. Jeg er enig i påstanden om at det kan være skummelt dersom man velger å sitte fremfor skjermen og ikke omgås andre mennesker, men slik som Lomheim fremstiller det, får jeg følelsen av at han tror dette er en gjennomgående trend. Selv er jeg en aktiv mediebruker, og ser på den kontakten jeg har med andre mennesker via sosiale medier som et supplement til den fysiske kontakten, fremfor en erstatning.
Jeg prøver å forestille meg hvordan samme kontakt kunne blitt opprettholdt dersom jeg tok bort de mulighetene jeg nå benytter meg av. Mange av de jeg har kontakt med, hadde jeg nok ikke hatt kontakt med i det hele tatt. Jeg hadde nok knapt husket navnet på de som jeg tidligere har gått på skole sammen med, mens jeg nå har god kontakt med flere av dem. Jeg bor langt fra hjemstedet mitt, og den kontakten jeg har både med foreldrene og venner går i hovedsak via Facebook, Skype og webkamera, som et supplement til den fysiske kontakten. Jeg tror nok at det er slik for de fleste barn og unge også, fordi de har vokst opp i en tid der mye av fritiden går til mediebruk, og at de er bedre rustet til å balansere dette enn en middelaldrende mann som har vokst opp i en helt annen tid. Denne generasjonen blir ofte omtalt som ”Generasjon M”, og noe av det som karakteriserer barn og unge i dagens mediesamfunn er at de sjonglerer mellom flere medium samtidig, eller at de kombinerer mediebruk med andre aktiviteter (Hagen & Wold, 2009, s. 14).
Jeg er av den generasjonen som vokste opp uten alle disse mediemulighetene som man har i dag, men har etter hvert tilpasset meg de trekkene som karakteriserer ”Generasjon M”. Den beste erfaringen jeg har gjort meg er at det for eksempel er enklere å organisere aktiviteter som innebærer fysisk kommunikasjon, og man får ofte også med seg flere. ”Skal på Vega på lørdag. Noen som blir med?”
________________________________________________________________________
Hagen, I. & Wold, T. (2009). Mediegenerasjonen. Barn og unge i det nye medielandskapet. Oslo: Det Norske Samlaget.
Hei
SvarSlettDet er interesant å se hvordan vi ser på den digitale arenaen. Jeg har barn i mange forskjellige aldere og jeg er vel på aldern med Sylfest. Jeg skal innrømme at jeg har vært redd for at mine barn skal bruke altfor mye tid foran PC skjermen eller på I pad. Men her det viktig å prøve å følge med og snakke om det å være sosial på forskjellige måter. Min erfaring er at de er sosiale både på den naturlige måten og at de er sosiale på nett. Spesielt blir Skype brukt mye i vårt hjem. En av barna har fått kontakt med en jente fra Venecuela gjennom tumbler. Artig å høre de snakker om hvilke bøker, musikk og hobbyer de har felles. Jeg husker når jeg var ung fikk vi oss brev venner fra andre land. Dette blir på en måte det samme bare at her kan en jo sitte å prate.
Har den samme erfaringen som deg, både med Facebook, Skype og webkamera. Disse er gode hjelpemidler til å opprettholde kontakten med gamle klassekamerater, venner og familie. Noen har kanskje flyttet lang vekk og vi møtes derfor sjeldent. Uten disse kommunikasjonsmulighetene tror ikke jeg at kontakten hadde vært like god som nå og jeg hadde vært lite oppdatert på hva kjentfolk drev med.
SvarSlettDe aller fleste klarer å ha en balanse mellom å være sosial med mennesker og datatid. For meg er datatid avslappende og min lille "escape" fra mas og forpliktelser som er i en travel hverdag. Da kan jeg sitte i min egen boble, lese det som interesserer meg og snakke med de jeg vil. Det finnes nok tilfeller av de ungdommene som erstatter naturlig kommunikasjon med digital kommunikasjon og det er uheldig. Her bør lærere og foreldre komme på banen og sette grenser for hva som er tillatt.