Jeg vil si litt om ”Margit før” og ”Margit nå”. Gjennom hele grunnskolen og videregående brukte jeg ikke digitale mapper og kunne knapt lagre et dokument i Word. Mappesystemet mitt var som følgende: En haug av papirer. Som regel klarte jeg å finne de papirene jeg trengte, men ofte tok det lang tid og stabelen med papir måtte jeg ofte gå gjennom flere ganger. Noen ganger hadde papiret på en eller annen måte krøllet seg sammen som et trekkspill og ble nesten usynlig nederst i skolesekken. Verst var det med de som i tillegg hadde klart å smette inn i en lærebok. Disse papirene fant jeg som regel igjen lang tid etter at jeg egentlig skulle ha brukt dem. ”jeg finner ikke igjen”, eller ”det arket der tror jeg ikke at jeg har fått” var ikke uvanlige utsagn fra meg. Hvert skoleår startet jeg med nytt mot, nye permer, og nye forhåpninger om forbedring. Det skjedde vel egentlig aldri.
For snart 10 år siden fikk jeg min første private pc, og livet mitt ble rett og slett snudd opp ned. Jeg var nok litt klønete i starten med å administrere mappene mine, for alt lå som en grøt under mine dokumenter, men det tok ikke lang tid før jeg fant meg et system. Dette systemet er jeg nå fullstendig avhengig av, og jeg har aldri siden hatt problemer med å finne akkurat de dokumentene jeg er ute etter. Ved å lære elevene å arbeide i digitale mapper, er det et mål at ingen av mine elever skal ha et slik system som jeg en gang hadde.
Forresten er jeg fremdeles like håpløs med papir…
Denne refleksjonen kan jeg absolutt kjenne meg igjen i! Papir er fortsatt en utfordring for meg også.
SvarSlettJeg fikk en assosiasjon til noe jeg nettopp leste i "Den femte grunnleggende ferdighet" av Karlsen & Wølner i kapittelet "Læring og gjenbruk av kunnskap" s.24: "At vi kan samle vår digitale portefølje i digitale mapper er vel og bra, men den aller viktigste porteføljen vi bygger opp er intern og usynlig. Vi har en usynlig portefølje i oss selv, og uten den vil enhver digital eller analog mappe være verdiløs. Det vi kaller vår usynlige portefølje, vil hele tiden og alltid være i sentrum for ny læring. Det er på den arenaen vi tenker, reflekterer og former språket for dialog og samarbeid. Problemstillingen blir da hva som sammen med vår mentale og usynlige portefølje kan gjøre et fysisk eller digitalt område til et sted for læring."
Jeg fant litt trøst i det de sier her :-)